Sykkeltur i marka, Perth-style.
I dag våknet jeg med sinnsykt støle ben og sliten i hele kroppen. Bare fordi jeg hadde det gøy igår. Og nei, jeg var ikke på fylla.Det begynte med at jeg siklet på noen fine sykler i en sykkelbutikk, og etter en times utspørring av to ansette spurte tredjemann meg om ikke jeg hadde lyst å låne en demo-sykkel. En hel helg. Og sånt sier man jo ikke nei til. Det er evigheter siden jeg sist fikk litt gjørme under hjulene.
En klatrekamerat - Simon, Si, eller Chops (kjært barn, navn, osv) sykler hver helg, og søndag skulle jeg bli med. For sikkerhets skyld tok jeg meg en liten øvelse runde i parken rett ved siden av her på lørdag. Og det var gøy nok det. Jeg har aldri syklet på en fulldemper før. Siden det er relativt flatt, og parken har sykkelforbud over store deler, hvertfall de delene som ville vært interessant å ta en terrengsykkel på tur, måtte jeg improvisere. Jeg fant en lang trapp, rundt 100 trinn over flere avsatser, og satte utfor. Da fikk jeg også vendt meg til at bremsene er omvendt av hva jeg er vant med hjemmefra. Kjekt å huske når jeg plutselig har behov for å bråbremse. Lørdag kveld tok jeg det så med ro som jeg bare kunne, for vi skulle avgårde usømmelig tidlig til en søndag å være. Klokken 7 plukket Sid meg opp for å møte Mat ("Maddy") klokken 8. Og mot alle ods var jeg ikke bare våken, men t.o.m. klar, med sykkel, matpakke, vannflaske, banan og det hele. 1 times kjøring østover, vekk fra kyst og by, var vi oppe i "The hills". Det er nemlig bakker her, en liten fjellkjede (åskjede?) som går parallellt med kysten på innsiden av byen. Der er det skog, bush og bakker. Og dit drar man for å gå fottur, se på blomstene om våren, fange øgler, børne rundt på motorcross eller firehjulstrekkere, og terrengsykle. Det er veldig anderledes fra Nordmarka. Ingen skiforening skilter som forteller avstander eller hvor du er, og alt ser relativt likt ut for en nordmann. Så det var fint å ha med to lokalkjente guider, en foran og en bak, og begge med GPS. Løypenettet virket tilsynelatene kaotisk, siden det ikke er en logisk sti fra punkt A til B, men egne terrengsykkelstier som stadig flyttes or repareres på når de sliter for mye på skogbunnen, plantelivet osv. Det innebærer også at de har bygd inn hopp og andre små utfordringer underveis. Og sporet sikksakker seg mellom eksotiske planter og trær, selv om det helt fint ville gått å sykle i en rett linje. Men det er ikke poenget her. Og når sporet går gjennom stammen til et enormt utbrendt tre så er det litt ekstra stas. Jeg har aldri syklet gjennom en nedbrent skog/bush før, så noen ganger stoppet jeg litt opp for å se meg rundt og. Det var kun av botanisk interesse, og hadde ingenting med at melkesyren rev i lårene, eller pulsen som nektet å gå under 130 den siste timen. For å gjøre det mer krevende så er mesteparten av underlaget sand, eller sandlignende. Heldigvis hadde det regnet mye, så istedenfor å spinne i løs sand fikk jeg lekt meg i gjørma. Og med en hvit sykkel ble det fort tydlig hvor morro jeg hadde hatt det. Under en av pausene kom jeg på at jeg skulle omgås andre mennesker før jeg kom meg hjem, så jeg ringte Shannon som heldigvis fortsatt var hjemme og fikk sikret meg en ren t-skjorte. Da jeg trodde vi hadde unnagjordt ca. 2/3 av turen var vi plutselig tilbake ved bilen. 30km, drøye 2 timer, nesten ingen bilder, og masse morro! Så neste utfordring blir å finne ut hvordan jeg kan få råd til en sykkel som koster mer en bilen min. Jeg tror det har noe med sparing å gjøre. Postludium:
Jeg møtte Shannon og en del venner for bursdagsfeiring. De var og red på kameler, mens jeg nøyde meg med nistepakke og halvsoving i solen. Så bar det avgårde til bursdagsbarnets lokalpub for lunsj og øl, med påfølgende kake hjemme. På vei hjem kjørte jeg innom en bilvask og dro over sykkelen med høytrykksspyler. 1 dollar, 1 minutt og 20 sekunder senere var sykkelen ren nok til å leveres tilbake til butikken. Hjemme igjen hentet jeg frem badebuksa og tuslet opp til gymmen hvor jeg sank ned i boblebadet.
En klatrekamerat - Simon, Si, eller Chops (kjært barn, navn, osv) sykler hver helg, og søndag skulle jeg bli med. For sikkerhets skyld tok jeg meg en liten øvelse runde i parken rett ved siden av her på lørdag. Og det var gøy nok det. Jeg har aldri syklet på en fulldemper før. Siden det er relativt flatt, og parken har sykkelforbud over store deler, hvertfall de delene som ville vært interessant å ta en terrengsykkel på tur, måtte jeg improvisere. Jeg fant en lang trapp, rundt 100 trinn over flere avsatser, og satte utfor. Da fikk jeg også vendt meg til at bremsene er omvendt av hva jeg er vant med hjemmefra. Kjekt å huske når jeg plutselig har behov for å bråbremse. Lørdag kveld tok jeg det så med ro som jeg bare kunne, for vi skulle avgårde usømmelig tidlig til en søndag å være. Klokken 7 plukket Sid meg opp for å møte Mat ("Maddy") klokken 8. Og mot alle ods var jeg ikke bare våken, men t.o.m. klar, med sykkel, matpakke, vannflaske, banan og det hele. 1 times kjøring østover, vekk fra kyst og by, var vi oppe i "The hills". Det er nemlig bakker her, en liten fjellkjede (åskjede?) som går parallellt med kysten på innsiden av byen. Der er det skog, bush og bakker. Og dit drar man for å gå fottur, se på blomstene om våren, fange øgler, børne rundt på motorcross eller firehjulstrekkere, og terrengsykle. Det er veldig anderledes fra Nordmarka. Ingen skiforening skilter som forteller avstander eller hvor du er, og alt ser relativt likt ut for en nordmann. Så det var fint å ha med to lokalkjente guider, en foran og en bak, og begge med GPS. Løypenettet virket tilsynelatene kaotisk, siden det ikke er en logisk sti fra punkt A til B, men egne terrengsykkelstier som stadig flyttes or repareres på når de sliter for mye på skogbunnen, plantelivet osv. Det innebærer også at de har bygd inn hopp og andre små utfordringer underveis. Og sporet sikksakker seg mellom eksotiske planter og trær, selv om det helt fint ville gått å sykle i en rett linje. Men det er ikke poenget her. Og når sporet går gjennom stammen til et enormt utbrendt tre så er det litt ekstra stas. Jeg har aldri syklet gjennom en nedbrent skog/bush før, så noen ganger stoppet jeg litt opp for å se meg rundt og. Det var kun av botanisk interesse, og hadde ingenting med at melkesyren rev i lårene, eller pulsen som nektet å gå under 130 den siste timen. For å gjøre det mer krevende så er mesteparten av underlaget sand, eller sandlignende. Heldigvis hadde det regnet mye, så istedenfor å spinne i løs sand fikk jeg lekt meg i gjørma. Og med en hvit sykkel ble det fort tydlig hvor morro jeg hadde hatt det. Under en av pausene kom jeg på at jeg skulle omgås andre mennesker før jeg kom meg hjem, så jeg ringte Shannon som heldigvis fortsatt var hjemme og fikk sikret meg en ren t-skjorte. Da jeg trodde vi hadde unnagjordt ca. 2/3 av turen var vi plutselig tilbake ved bilen. 30km, drøye 2 timer, nesten ingen bilder, og masse morro! Så neste utfordring blir å finne ut hvordan jeg kan få råd til en sykkel som koster mer en bilen min. Jeg tror det har noe med sparing å gjøre. Postludium:
Jeg møtte Shannon og en del venner for bursdagsfeiring. De var og red på kameler, mens jeg nøyde meg med nistepakke og halvsoving i solen. Så bar det avgårde til bursdagsbarnets lokalpub for lunsj og øl, med påfølgende kake hjemme. På vei hjem kjørte jeg innom en bilvask og dro over sykkelen med høytrykksspyler. 1 dollar, 1 minutt og 20 sekunder senere var sykkelen ren nok til å leveres tilbake til butikken. Hjemme igjen hentet jeg frem badebuksa og tuslet opp til gymmen hvor jeg sank ned i boblebadet.
