Lørdag dro vi på Fat Freddy's Drop, et reagge-band fra New Zealand. Det var utendørs, på Fremantle Arts Centre, et veldig fint område. Fat Freddy's er et bra band, men enormt mye bedre live. En haug med folk og instrumenter på scnenen. Og vi hadde hatt billetter i månedsvis. Jeg så de i fjor, og kjøpte billetter med en gang jeg hørte de skulle komme tilbake. Samtidig var det tre forskjellige venners bursdag, og alle bestemte seg for at denne konserten ville være et bra sted å feire den på, så det var nok av kjentfolk der og. To ekstranummere fikk vi og, i tillegg til bursdagssang, da det viste seg å være bursdagen til en i bandet og.

Søndag skulle vi egentlig ikke på konsert, men prøvde alikevel. På Beck's Music Box, konsert scenen til Perth International Arts Festival som har holdt det gående i et par uker her nå, så slipper man inn gratis hver kveld etter klokken 10. Og vi ville se og høre Hypnotic Brass Ensemble og Gilles Peterson. Untatt akkurat søndag. Vi sto utenfor sammen en del hundre andre, og gikk t.o.m. en runde rundt for å se om det var noen hull i gjerdet. Det var det ikke. Men det var veldig sosial utenfor, siden de ikke slapp inn noen overhodet. Og musikken hørte vi og. Men vi valgte alikevel retrett etter en times tid.

Mandag kom vi ut fra treningssenteret og hørte musikk og så lys langt innover i Kings Park. Det var en minnekonsert for jazz sangerinnen Nina Simone. Hun døde for noen år siden, men bandet hennes var der, ledet av datteren hennes og tre andre. Det var så bra at til og med pappa tror jeg ville delt musikksmaken min akkurat ikveld. Vi hadde med oss tupperware middag og én flaske lettøl på deling, planen var å sykle bort siden det bare er 5 min hjemmefra, sette seg utenfor og spise middag og høre på. Men da vi kom dit og låste sykkelene, så var det så alt for enkelt å skritte over et gjerde og spasere rett inn. Kunne nesten syklet rett inn. Så satt vi da plutselig blandt publikum. Jeg konkluderte med at vi fortjente det etter gårsdagens tålmodige venting til ingen nytte.