Dette var siste helg i Perth, før min stoooore reise til Sydney. Det, og det var 6-års dagen vår. Så hva er vel en bedre måte å si hadet på enn å reise bort for helgen. For en gangs skyld dro vi uten telt, men booket oss inn på en siste-liten restplass hotell/vingård/restaurant overnatting. Rommet var det hvertfall ingenting i veien med, i og med at vi fikk den største suiten. Sofaen var så god at jeg holdt på å sovne der, sammen med en flaske vin fra den tilhørende vingården.

Vi hadde bestemt oss for å gjøre nøyaktig ingenting, annet enn å spise, besøke en vingård eller to, og eller bare kikke rundt. Restauranten var stengt, så vi måtte kjøre for å finne et sted å spise frokost. Det nærmeste stedet, som hotellet og anbefalte, var Smiths Beach resort. Et sted vi hater så sterkt at vi nekter å la de få en eneste dollar av oss. Det er et "privat" luksus resort bygd på korrupsjon og løgner, en voldtekt av det som var, mot alles vilje, annet enn entreprenøren som sitter igjen med en fin bonus. Så, vi spiste ikke der. Shannon visste om et annet sted, fra da hun var yngre og bodde og jobbet i regionen. En bar som nå var blitt et sted for de som synes det er en god ide å ankomme enten i helikopter eller per charterbuss. Å ja, og det kom nettopp 40 stykker i buss samtidig som oss. Vi satt oss ned, kikket på menyen, og forlot stedet.

Istedenfor fant vi en herlig lokal liten sjappe inne i skogen, hvor de solgte det meste, inkludert "Surfers Revival" frokost. Stekt banan rullet i bacon på toast. Anbefales! Han som drev sjappa så ut som en true Aussie, rett ut av en eller film om The Outback. Så hyggelig at jeg fikk dårlig samvittighet da jeg ikke kjøpte den bredremmete cowboy skinnhatten jeg prøvde på meg. Mens vi satt der med frokosten og kaffen vår satte naboen igang med motorsag, og tror du ikke vår helt gikk bort og ba han vente til vi var ferdige med å spise. Å ja, og vi var de eneste gjestene der.

Så gikk turen inn til Dunsborough, største tettstedet i området, for å shoppe litt nødvendigheter. (Øl, sjampis, kjeks, ost og potetgull). Og jeg fikk snublet tilfeldigvis over bursdagsgaven min! Jeg fikk solbriller til bursdagen min, som erstatning for de vi mistet i Januar, men har ikke funnet det rette paret før nå. Dama i butikken var rå på å selge, så det hjalp litt. Det, og at de jeg endte opp med ikke var Made in China, USA eller ett annet sted langt borte, men helt lokalt, 5 minutter unna butikken jeg sto i. Det føles alltid litt bedre å kjøpe noe lokalt, enten det er grønnsaker eller solbriller.

Etterpå fikk jeg en guidet tur gjennom den gamle delen av byen, hvor vi kikket på gamle hus. Vi ender alltid på boligjakt når vi er i det området (altså, hvorsomhelst i Margaret River regionen). Kanskje det er et tegn? Det er dårlig med mobildekning, og internett er noe skummelt man skal passe seg for. Og strender, strender, og strender.

Vi dro på videre boligjakt og, for vi hadde sett en tomt på dette farlige internettet. Vi fant ikke akkurat den vi lette etter, men noe mye bedre. 20 mål til salgs, rett ved siden av nasjonalpark, med utsikt til min absolutte favoritt strand. Bare synd at den koster $4.000.000, uten vann og strøm. Men med noen veldig kule offroad veier! Jeg fikk endelig testet hva Subaruen er god for, og har nå en opphøyd tillitt til den!

Så kunne vi tenke på mat igjen. Hotellverten ville fortsatt sende oss til Smiths Beach resort of Hell, vi ville heller nøye oss med en halv pose potetgull. Så vi dro på en italiensk restaurant, og det var en skikkelig fulltreffer. I god oss tradisjon bestilte vi et sent bord, og var de siste til å betale. Jeg hadde hjemmelagd pasta med en tomat, chilli mm. saus, og en vin Shannon bestemte var god. Og det var den. Og en sjokoladebombe til dessert.

Søndag fikk jeg tatt en kikk på Canal Rocks. Noen skjær som stikker ut ytterst på en holme, og lager en kanal hvor sjøen bryter noe helt sinnsykt inn fra den ene siden. Tror ikke det ville vært så lett å svømme der. Hvis du er heldig havner du 5 meter opp på land, hvis du er uheldig havner du ikke noe tørt sted i det hele tatt. Men gøy å se på.

Så snublet vi tilfeldigvis innom et byggeprosjet Shannon har vært med å lage reklamematriale for. Så mye bygging var det ikke akkurat snakk om, en vei og noen parkeringsplasser  midt i en tom åker. Men alle var tomtene vistnok solgt. Og så dro vi på helgens éne vingårdbesøk. Jeg har ikke helt sansen for de store kommersielle cellerdoors'ene, med store glassvinduer, statuer strødd utover golfhageplenen, med kunstig innsjø og fontene, ansatte bak kassen som på McDonalds osv osv. Her var det grusvei inn i skogen, så på en mindre grusvei, så stoppet plutselig veien. Jeg hilste på noen pappegøyer. Men de var i bur, og sikker synd på. Eller kanskje ikke. Jeg vet ikke, glemte å spørre eieren om det.

Siden vi var de eneste der, og døren inn sto på vidt gap gikk vi inn og kikket rundt som det passet oss, og lette etter noen som jobbet der. Til slutt fant vi en to-veis radio med en lapp. "Press button to talk". Ok. Litt senere kom eieren syklende. Han hadde prøvd å få haven i stand for sommeren. Han var tidligere fotograf, men på 90-tallet bestemte han seg for å ha en vingård. Dyrket de første druene i 96, og vant pris for beste vin med deres første årgang i 2001. Og sånn har de holdt det gående. Men han spøkte med å selge den, om de rette pensjonistene hadde lyst å kjøpe. Vet ikke helt hva som lå bak akkurat den kommentaren. Vinen, og vingården, heter Cape Grace, og vinen kan kun kjøpes direkte derfra. Det finnes ikke noe Cape Grace, men siden den ligger midt i mellom de to andre Capene, Cape Leeuwin og Cape Naturaliste, rett ved Gracetown, så ble det Cape Grace. Og heldigvis ett lett navn å huske.

Vi prøvesmakte oss gjennom et par hvite og tre røde, og kjøpte med oss ett par, bl.a. en utrolig god 2005 Cabernet Sauvignon, som helst skal lagres i 10 år. Vi får se om vi har tålmodighet til det.

Siden vi først var i området, og setter sånn pris på det, så begynnte vi vår aller aller første innledende bryllups-research. (Nå må dere ikke bli alt for oppjagete, dette kommer til å ta lang tid.) Det bestod i grunn av å ta en tur til Prevely, ved munningen til Margaret River, spise sen lunsj på restauranten der mens vi ble omringet av den lokale barnevognsmafiaen, og overfladisk kikke over den tilhørende resorten uten å bli nevneverdig imponert. Så, nærmest for underholdingens skyld, gikk jeg innom den lokale General Store og spurte etter "Margaret River Bride & Groom Magazine". Surfe-duden i kassa holdt på le seg ihjel. Så jeg kjøpte en pose M&Ms for turen hjem.

Da vi kjørte ut fra Prevely tok jeg en siste kikk ut mot havet, og så solen og lyset gjøre flotte ting, så vi råkjørte ut de siste 500 meterene og fikk knipset et par bilder de 60 sekundene det varte.

Bilturen hjem delte vi i to. Det kan være fint med ny motorvei. Jeg lå på cruisekontrollen de 140 kilometerne fra jeg startet til vi var 4 minutter hjemmefra.