Posterous theme by Cory Watilo

Eystein is around


Living here and there

Sånn blir reisen

Kort oppdatering fra min kant. Det er siste dagen min på jobb i Sydney idag! På mandag kjører jeg bil tilbake til Perth. 4000km på 7 dager. Jeg skal ikke kjøre alene da. Freddy blir med meg, han er en god sjåfør og en god venn. Jeg kjører fordi jeg tilfeldigvis kom over en webside som gir en oversikt over bobiler som må tilbake til utgangspunktet etter at folk har leid de og kjørt én vei, http://www.standbyrelocs.com/. Så fant jeg en som skulle fra Sydney til Perth, og kastet meg på det. Det avklarte jeg i går! Så det ble ganske spontant. Og dermed slipper jeg å finne et sted å bo, selvom jeg lette etter det og. De gir meg t.o.m. $500 for bensin, så det burde dekke godt over halvparten. Leie betaler jeg $1 per dag for, pluss $75 for én ekstra dag, så vi kan bruke 7 dager istedenfor 6 dager som er standardavtalen. Bilen er vistnok en luksus-bobil. 2 senger, fullt kjøkken, dusj og do. Jeg gleder meg! Det blir mange bilder og mye blogging, satser jeg på.

Forlate Sydney plutselig

Så skal jeg plutselig reise fra Sydney igjen. Føles som jeg akkurat har kommet her, eller ikke helt. Men jeg har hvertfall ikke rukket å gjøre alt jeg ville her. Det har vel noe med å jobbe fulltid. Så har jeg jo måttet legge til reisetid til og fra jobb, det har jeg ikke vært helt vant med i Perth. Hjemmekontor har sine fordeler, det må jeg huske på når jeg er tilbake der igjen, og går lei av å være innendørs hele dagen. Jeg har jo sånn sett 2 timer ekstra hver dag som jeg kan bruke på andre ting enn å dra til og fra jobben.


Så jeg må nok komme tilbake hit en gang. Kanskje til neste år. Det kunne gjort seg med en ferie på denne siden av Australia og, reise litt opp og ned kysten, ta med surfbrett og Mastercard. Jobb er det mer av her og. Så kanskje jeg flytter hit en liten stund? Jeg tenker høyt nå. Men jeg vil ikke bo akkurat her hvor jeg har bodd nå, det er for mye kontorer og for lite alt annet. Veldig upersonlig. Men på mine små sightseeing joggeturer, pubrunder, skatespots, fester, BBQs, gåturer og strandbesøk har jeg stort sett oppdaget noe nytt rundt hvert eneste hjørne. Og det er et pluss i margen. Så blir det å velge mellom å kjøre bil i kaotisk trafikk overalt eller holde seg til sin lille boble av en bydel hvor det sikkert skjer nok hver dag allikevel. 


Perth er ikke så dumt det heller. Definitivt mer natur der. Det henger vel sammen med at det bor en tredjedel av menneskene der på samme arealet. Eller, det bare antar jeg, men det kan virke sånn. Det beste sånn sett ville vel vært om Perth geografisk var 1/3 av størrelsen også, og kanskje rett mot stranden. Jeg gleder meg til å sykle igjen, og til å bo hjemme i min egen leilighet. Jeg kommer sikkert til å kikke i skapet mitt og lure på hva i all verden jeg skal med alle de klærne. Jeg har jo klart meg fint med det som fikk plass i baggen mens jeg var her.


Og jeg har fått det for meg at jeg skal kjøre bil tilbake. Roadtrip! Ikke alene da. 4000km på 5 dager kan bli i meste laget på egenhånd. Men sammen Freddy, en kompis fra Sydney. Det gleder jeg meg til. Har funnet en webside som samler sammen alle leiebilbyråene og sier fra når de trenger en bil transportert tilbake til utgangspunktet. Nå er det ganske mange backpackere i Australia, så det er endel konkurranse, men nå har det endelig dukket opp en bobil i Sydney som trengs tilbake i Perth. Finner vel mer ut av det imorgen. Hadde vært digg om de betalte bensinen for meg og, men det skjer ikke, ikke denne gangen.


Jeg får neppe noe særlig pause når jeg kommer tilbake til Perth heller. Først blir Freddy noen dager, så kommer Kristin og Audun, og oppi det hele kommer halve den norske ECU-klanen. Satser på at sommeren-skråstrek-julen viser seg fra sin beste Perth-side. Det er pluss i margen for Perth, været i Sydney er litt mer schizofrent. Det er 20 grader kaldere idag enn igår. Men fortsatt 22 grader, så det er  hakket bedre enn 7 grader og regn. Hei november Oslo *vinke*. 


Så denne uka må jeg prøve å rekke alt jeg ikke har gjort de 6 ukene jeg har vært her. Det går nok kjempebra! Få unna et par deadlines på jobb, møte de jeg ikke har rukket å møte enda, si hadet til jobben, bytte leilighet eller finne et hotel/herberge de siste dagene, organisere reisen, shoppe souvenirer, og skrive liste over hva som bør gjøres...


Nå ringer telefonen, da passer det bra å stoppe.

Beachin'

Søndag. 42 grader. Strand. Digg!

Jeg kom meg ut av byen, til Royal National Park, Australias eldste nasjonalpark idag. Originalt navn har den og. Det var takket være en av Kristins venninner her at vi kom oss dit, for hun er fornuftig nok til å ha bil med aircondition. Det var varmt nok idag til at når vinden blåste, så kjentes det varmere ut enn når det ikke blåste. Da tror jeg vi kan si det er varmt. 

På vei ned til stranden følte jeg meg som en skikkelig Aussie der jeg gikk og bar en eski på skulderen. Eski? Hva er det? Det er mye lettere å si enn kjølebag, og har ingenting med eskimoer å gjøre. Det var nok av andre som hadde samme ideen, men jeg trøstet meg med at Bondi og Manly sikkert var mye verre. Vi fikk t.o.m. en fin plass i skyggen. Tro meg, når det er 42 grader i skyggen, så vil du ikke sitte i sola. 

oi! Nå er det masse fyrverkeri over havna igjen. Større en noe jeg har sett før. Det er vist Idol-finale idag. Digresjon slutt. 

Vi gjorde nøyaktig det man bør gjøre på stranden på en varm dag: Ingenting. Spise mat, drikke vann, og litt øl, lese avis, og smøre seg med faktor 30 er aktiviteter nok for en hel dag. Bada selvfølgelig og da. Det var en lagune på innsiden av stranden hvor de fleste gikk, vannet der mye varmere enn i sjøen. Og med noen klipper alle de tøffe gutta hoppet fra, mens det lå jenter i vannkanten og kikket opp på dem. 

Jeg prøvde å snorkle og, men vannet her var så grumsete at det ble meningsløst. Så der er det hvertfall én ting Perth har som Sydney ikke har. Jeg tillot meg å sovne en stund og, mens fluer og maur svirret rundt. Heldigvis var jeg fortsatt mer eller mindre i skyggen da jeg våknet igjen. Morsomt med fluene foresten - Kristin taklet ikke de særlig bra. Det minte meg på meg selv mine første sommere her, konstant med armer og hender viftende rundt hodet. Så jeg er litt stolt av ha vendt meg til det nå. Ikke helt, men litt hvertfall. 

Tilbake i byen fant vi ut at det var best å dra på pub og ta en pils og litt mat. Det ble kun den ene pilsen. Nå sitter jeg i en deilig a/c temperert leilighet og skriver blogg.

The Manly to Spit walk

I dag har jeg gått The Manly to Spit walk, riktignok med start i Spit. Det er en 10km tur som starter et stykke inn i Sydney fjorden, og ender opp ute ved kysten. Det tok oss 4 timer fordi det var så mye å ta bilder av, og en liten omvei som var dagens høydepunkt.

Naturen er utrolig forskjellig fra hva jeg er vandt med fra vestkysten, alt her er kjempegrønt og nærmere regnskog enn ørken og tørr bush. Jeg aner ikke hva slags dyr som er skumle her, men regner med at hordene av joggere som passerte oss skremte bort de farligste. Men vi fikk øye på en Funnel Spider, som vistnok er 
veldig farlig. Den var liten og så relativt snill ut, jeg fikk tatt ett nærbilde.

Vi hadde forberedt oss godt med solkrem, solbriller, badebukse og vann. Men en paraply hadde vært mer hendig. Det var yr omtrent halvparten av tiden, heldigvis regnet det nesten aldri helt skikkelig. Og jeg var glad det var tett skog over oss mye av tiden. Men innimellom måtte vi gjennom litt bebyggelse, og da regnet det selvfølgelig litt kraftigere. Alt av hus vi kom forbi var i mange millioner dollars klassen. Jeg tro jeg så ett eller to hus som ikke hadde svømmebasseng. Men den beste biten var å gå gjennom et område med nasjonalpark. 

Da vi sto på et utsiktspunkt og tok bilder av hverandre og kikket på noe jeg trodde var rikmanspalass langt under oss nedi en bukt kom en lokalkjent og tilbød seg å ta bilder av oss. Og han fortalte oss historien om husene vi så ned på. 

De var bygd av tilbakevendte soldater etter 1. verdenskrig som ikke hadde klart å tilpasse seg vanlig liv. I dag virker det fortsatt isolert, så det må ha vært virkelig fjernt fra byen rundt 1920, da det ikke fantes broer og ferger slik i dag. Soldatene hadde nok bodd der resten av livet sitt, og senere ble det overtatt av hippier. De fikk være der en 10-15 års tid før de ble tvunget ut, og stedet er nå et historisk kulturminne av noe slag. Frivillige tar fortsatt vare på de 6-7 hyttene som er der, men er forbudt fra å overnatte der.

Vi måtte jo ned og se nærmere! Bak et skilt langs hovedstien gikk det en liten sti, eller nærmest en tunnel, gjennom tett kratt. Vi sikksakket oss nedover, og slo hodene våre i lave trestammer én etter én. Den første hytta vi kom til hang nærmest over kanten på noen klipper. De andre tilsynelatende mer trygd bygd lenger innpå land. Det var noen utrolig små greier, bygd av stein og drivved, med ikke noe mer enn det absolutt mest nødvendige. Vi fikk kikket inn gjennom noen vinduer, men det virket desverre som om de var i bedre forfatning utvendig enn innvendig. 

Så fikk vi oss en overraskelse. Lizzards! Jeg aner ikke om jeg skal kalle de firfirsler eller øgler på norsk, og Google Translate foreslo t.o.m. lizzards, så jeg holder meg til det for nå. Det var lizzards overalt, og de var utrolig nysgjerrige. Jeg har mistanke om at de nok har fått mat av en del mennesker før vi kom. Jeg var utrolig fascinert, og har nå alt for mange bilder av lizzards... De var foresten Eastern Water Dragon, tror jeg. 

Det var nok ikke bare meg som antok, feilaktig, at vi var nærme slutten av gåturen vår da vi kom oss opp på hovedstien igjen. Da vi skjønte det ble tempoet plutselig betraktelig raskere, og bildene færre. Det gjorde ikke noe, for vi hadde opplagd opplevd den beste delen nå. Vi gikk oss tilbake på større og større stier, etterhvert små veier, så noen fargerike Leraky papegøyer (jeg må finne ut hva de egentlig heter), og var til slutt vel fremme i Manly. Det var litt overraskende å tråkke inn i en beach-by full av folk og måker etter å vandret gjennom skogen hele dagen. 

Vi hadde lovet oss selv et bad hele turen, og tråkket ut i havet til tross for at det var kaldt og regnet. Det var også noe surfekonkuranse på gang, men det så ut som den gikk mest ut på å selge mest mulig surferelatert stæsj på land. Jeg var litt for sliten til å dra med to slitne og sultne jenter til å stå i regnet og se på noen prikker uti vannet. For nå var det kun én ting som gjaldt. Lunsj! Ordentlig vedovnsstekt pizza og en velfortjent øl. Men det var litt kjipt at pizzaen ikke smakte noe spesielt godt. 

Endelig hjemme igjen la jeg meg på sofaen for å hvile beina i noen minutter, og jeg sovna med én gang. Utrolig digg.

38 grader

Shorts, t-skjorte og barbeint på jobb idag. Når det er 20 grader og 90% luftfuktighet før jeg våkner så er det det mest fornuftige.
I tillegg til at Sydney kokte over med 38 grader idag, så var det Melbourne Cup - noe hesteveddeløp greier som de er sjukt opptatt av i hele Australia. I Melbourne det er offisiell helligdag, mens i resten av Australia er det uoffisiell helligdag. Det vil si man går på jobb, og rundt lunsjtider kommer sjefen med en kasse øl, litt snacks og noen veddekuponger. Også på Universal Favourite hvor jeg tilbringer dagene mine nå. Og så fikk jeg lov å tape gyldne 9 dollars.

Mange (de fleste?) kontorer og butikker stenger på Melbourne Cup, men heldigvis ikke i den radikale bydelen jeg jobber i. Jeg skulle gjøre noe så spennende som å få øynene sjekket for å kjøpe nye kontantlinser. Og den eneste grunnen til at jeg gidder å nevne det er at de var ekstremt nøye, mye grundigere enn de gangene jeg har gjort det samme i Norge. Så denne gangen får jeg kanskje noen linser som holder seg på plass. 

På bursdagsgavejakt til Kristin lærte jeg også tilfeldigvis hva som er siste mote på underbuksefronten til homofile menn i Sydney. Jeg nøyde meg med innkjøp av et noe alternativt bursdagsgavekort. Ja, det er et spennende liv jeg lever.

Som en verdig avslutning på en allerede oppstykket arbeidsdag dro jeg en time tidligere, for det var en strand som ventet på meg. Kristin og en venninne skulle avgårde, så jeg ble gladelig med. Vi måtte dele stranden med noen tusen fluer, men det var det verdt. Vannet var pisskaldt, eller kanskje egentlig ikke, men 20 grader virker så innmari kaldt når det nærmer seg 40 i luften. Vi feiret vikingånden vår med middag på en Thairestaurant, med skikkelig sydenfølelse av typen varm tropenatt med masse lokale familier som er ute og svirrer.
​